tirsdag 22. mai 2012

To fisker og en prest - en annerledes fiskehistorie!

Det var en gang en prest. Han hadde en kone og tre barn. Barna hadde tre gullfisk i en bolle. De tre gullfiskene het Marie, Gunvor og Harald. Disse svømte flittig rundt i bollen sin, fjorten dager om gangen. Du skjønner, hver fjortende dag døde en av fiskene. Første gang fant ett av barna Marie flytende i vannflaten, med buken opp. Det ble tårer og sorg og begravelse i do, mens presten ba en stille bønn om evig liv for resten av fiskebestanden. Amen.

Familien på fem dro til dyrebutikken og en ny lykkelig fisk ble medlem av bollen, igjen var familien fullstendig. Å ha bollefisk er ikke det enkleste man kan ha, ettersom de driver og dør til stadighet, både en og to og tre ganger. Noen ganger måtte prestekona koke i hjel dødssyk fisk om natten, for så å smugle inn en ny gullfisk dagen etter, for så å oppdage at barna oppdaget at det ikke var den samme fisken som svømte rundt, noe de oppdaget hver eneste gang, og dermed var det gråt og gnissel atter en gang. En dag var prestekona så lei fiskedød og gråtende barn at hun gikk ut og kjøpte et ordentlig akvarium. Bollefisken fikk ny bolig. Bestanden økte også. Det var guppy, gullfisk og andre fiskearter i uskjønn harmoni. Guppyene fikk unger, gullfisken mesket seg med yngelen, kampfisken gnog på slørhalene, og barna gråt. Men prestekona ga seg ikke. Hun kjøpte enda et akvarium, mye større enn det forrige, og en hel verden større enn en fiskebolle. Guppyene fikk eget fødeakvarium og alle var glade helt til presten som nå var bitt av fiskedilla, skaffet to nye fine fisker.



To Oscar. To sorte smådjevler, med rød-oransje flammer på flankene, et riktig fyrrig fiskepar. Og de åt. Og de åt alt. Både planter og medborgere, fiskeboller, kjøttkaker og MUK-pølser, forresten, den gangen het det bare pølser. Ved en anledning klarte en av dem å hoppe ut av akvariet etter en lokkende pølsesnabb. Fisken lå sprellende på gulvteppet et øyeblikk, før det eldste barnet fikk stappet den ned i åpningen på akvariet igjen. Mett og glad svømte den rundt med tråder fra det røde gulvteppet festet til finnene. På dette tidspunktet var barna såpass herdet at de hadde sluttet å gråte over fisketap, dessuten var det morsomt å mate fisken med middagsrestene de selv ikke ville ha. Altså slapp prestekona gråt og slikt, men hun var nå mektig lei av å rense akvariet for lever og lungemos.Til slutt fikk presten et ultimatum, henne eller Oscaren. Da gikk han sporenstreks ut i garasjen, hentet spaden, og begynte å grave en grop i hagen. Han grov og grov, hele dagen, helt til gropen var så stor og dyp at den kunne romme menneskekropper. Så gikk han inn til kona og barna sine, og spiste kveldsmat. Et rundt kjøkkenbord samlet familien. Alle lurte fælt på hvorfor han gravde opp hele hagen. Han humret lurt i skjegget og sa; den som lever får se!
Mens prestens familie levde i spenning på andre dagen, plantet presten planter og lempet stein. De trodde aldri han skulle bli ferdig, men til slutt fylte han gropen med vann. En dam kom tilsyne. Det var ikke en hvilken som helst sølepytt, det var en fantastisk, gigantisk fiskedam, med nydelig rullesten langs kanten og vakre vannliljer som fløt på vannflaten. Barna frydet seg, ingen andre barn i nabolaget hadde fiskedam i hagen. Fisken flyttet ut.

Oscarene levde godt i dammen, både vinter og sommer. Presten hegnet om dem, matet dem og pratet med dem hver eneste dag. Men alt kommer til en ende, det gjør også denne fiskehistorien.
En dag måtte familien flytte, fiskene kunne ikke flytte med. Presten, som nå var blitt så knyttet til fiskene, så seg nødt til å kvitte seg med sine sjelevenner. Den sjebnesvangre dagen kom. Kona og barna fikk beskjed om å holde seg inne, han skulle selv være bøddel, alene. Barna som forstod at fisken skulle møte sin skaper, var furtne for at de ikke kunne ha grilla fisk til middag den ettermiddagen. Han ble borte en lang stund. Da det var gjort, gikk han inn til kona og barna sine, og spiste kveldsmat ved det runde kjøkkenbordet. Han var rødøyd. Vi skjønte han hadde grått. Hva presten egentlig gjorde med fisken er den dag i dag en godt bevart hemmelighet. Men kirkegården barna hadde laget for strøkets døde fugler sto ikke urørt.
Snipp, snapp, snute...